Nylig innlegg

Lars Klingenberg's avatar

Går lektorutdanning, men vil ikke bli lektor

For snart 7 år siden bestemte jeg meg for at det var lærer jeg skulle bli. For snart 5 år siden fikk jeg vite at jeg kom inn på lektorutdanningen i realfag ved NTNU. For 3 dager siden fikk jeg jobb hos et konsulentfirma i Oslo. Var dette planen?

Etter ett og et halv år som “skolepotet” (it-ansvarlig, assistent og lærervikar) på min gamle ungdomsskole, Belset, var det ingen tvil om at det var lærer jeg skulle bli. Gleden av å dele kunnskap, inspirere elever og ikke minst dele en variert hverdag med andre mennesker ga mersmak. På en utdanningsmesse ble jeg presentert for en lektorutdanning hvor jeg kunne fordype meg i informatikk, matematikk, lære pedagogikk og utvikle meg selv til den læreren jeg drømte. Derfor var det ingen tvil om at det var på tide å flytte fra Østlandet. Lite visste jeg om at lektorutdanningen ikke var en vanlig lærerutdanning med en master. Men nå sitter jeg her, midt i en masteroppgave, jeg har kommet meg igjennom et tungt faglig og teoretisk studie, vært i praksis for å bli en bedre lærer, startet et fritidstilbud for barn som vil lære å programmere (Kodeklubben Trondheim) og jeg holder kurs for lærere, fordi jeg liker å undervise. Jeg skriver en fagdidaktisk master i informatikk. Det er en kritisk analyse av digital kompetanse. Alt ligger til rette for at jeg skal bli lærer til høsten. Hva skjedde?

De siste årene på studiet mitt har jeg hatt gleden og muligheten til å kunne velge helt fritt hvilke fag jeg ønsket å ta. Jeg fikk derfor øynene opp for interessante temaer innenfor informatikk som kunstig intelligens, programvaresikkerhet osv, men var det nok til å vippe meg av lærerpinnen? Jeg har alltid vært interessert i alternative måter å undervise på, og føler selv at jeg er fremtidsrettet og ønsker gjerne å ta i bruk ny teknologi, didaktikk og undervisningsmetoder. Gjennom studiet har jeg hatt til sammen ett år (60 studiepoeng) i pedagogikk. Med et håp om å bli inspirert til kritisk tenkning og ny giv til å bli “drømmelæreren”, har dette året mer eller mindre bidratt til det valget jeg nå har tatt. Den pedagogiske siden av lektorutdanningen har vært lærerik, jeg har lært mye om læringsteorier, skolens oppbyggning, struktur, lærere-elev-relasjoner, planlegging, vurdering osv, men den har ikke gjort meg til et konstruktivt kritisk menneske, som jeg håpet på. Det er nå som jeg skriver masteroppgaven min og ser tilbake på hva vi lærte og tenker på hvordan fikk til oss til å være alt dette? Jeg skal ikke gå noe særlig i detalj her, for da blir dette innlegget lengre enn forventet. Masteroppgaven min har fått meg til å åpne øynene. Jeg ser nå på skolen med et kritisk syn. Jeg stiller spørsmål ved hvorfor skolen er som den er og hvorfor vi gjør som vi gjør. Dessverre, jo mer jeg graver, jo mer dritt finner jeg. Hvorfor ble den generelle delen av lærerplanen skrevet av én person? Hvorfor ble ikke den gravlagt sammen med R94 og L97 da LK06 kom? Hvorfor snakker vi om digital kompetanse og digitale ferdigheter som det å skrive i word og lage PowerPoints? Hvorfor skal vi måle hver bidig ting elevene gjør i skolen? Hvorfor kan ikke lærerne få mer frie tøyler til å utvikle nye undervisningsmetoder? Hvorfor kan vi ikke ha et avslappet læringsmiljø hvor elevene faktisk kan bruke tid på å lære i stedet for å bare “gjøre”?

Skolen er ikke klar for meg. Jeg kan ikke bli lærer enda. Ikke sånn som det er i dag. Skolen henger etter i samfunnsutviklingen. Jeg kan ikke stå innenfor det lærere blir bedt om å gjøre. All vurdering og målstyring som skal “fremme” læring. Dette er ikke noe jeg kan være med på. Føler heller ikke at jeg kan gjøre så mye som lærer heller. Derfor tar jeg meg permisjon på ubestemt tid og jobber som konsulent til skolen er klar for en lærer som ønsker å gjøre ting annerledes og utradisjonelt.